Meny

Vindu mot verden

Et hus uten vinduer er Nadia Hashimis tredje roman på norsk, og sterke kvinneskjebner er blitt hennes varemerke som forfatter.

I Et hus uten vinduer møter vi Zeba, som er en pliktoppfyllende kone og mor som får livet snudd på hodet når ektemannen blir funnet drept med øks i gårdsrommet. Zeba er i sjokk og ikke i stand til å gjøre rede for hva hun gjorde på det tidspunktet han døde. Det ender med at hun blir satt i fengsel.

Forfatterens egen bakgrunn fra Afghanistan er avgjørende for å kunne klare å skildre personer og miljø troverdig.

- Foreldrene mine kom til USA tidlig på 1970-tallet, og jeg har vært så heldig å vokse opp med mange medlemmer av storfamilien rundt meg. I tillegg er jeg gift med en mann som vokste opp i Afghanistan, så den afghanske kulturen har alltid vært en del av livet mitt. Jeg har også besøkt landet selv og med stor interesse fulgt situasjonen for jenter og kvinner der. Da jeg skrev Et hus uten vinduer, hadde jeg også stor nytte av en rapport fra Human Rights Watch om forholdene for fengslede kvinner i Afghanistan, sier Nadia Hashimi i et intervju med forfatteren og bloggeren Kimmery Martin.

 

Virkeligheten er verre

I fengselet møter Zeba flere unge kvinner som har havnet her fordi de har brutt noen av de sosiale reglene i det afghanske samfunnet, ikke fordi de er kriminelle.

- Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg overdrev skildringene mine fra fengselet, men når det kommer til fengslede kvinner i Afghanistan er det sånn at virkeligheten overgår fiksjonen. Heldigvis er det nå en viss framgang å spore. Noen saker blir henlagt og straffene er i ferd med å reduseres, men det gjenstår fortsatt mye, mener forfatteren.

Når hun blir bedt om å beskrive hovedpersonen sin, gjør hun det slik:

- Zeba bærer på en forferdelig hemmelighet, og uansett hva hun gjør, er det noen som blir skadelidende. Hun balanserer mellom sin egen samvittighet, hensynet til barna og sitt eget rykte, og dette med rykte er svært viktig i den afghanske kulturen. Ut fra forutsetningene sine gjør hun så godt hun kan, og jeg tror at veldig mange på et eller annet stadium i livet befinner seg i en slik situasjon.

 

Tro og overtro

Ettersom Nadia Hashimi selv bor i USA og skildrer et ikke-vestlig land, føler hun et ansvar for å sette karakterene i et lys som både er realistisk og bidrar til opplysning.

- Jeg er opprørt over den urettferdigheten de afghanske kvinnene utsettes for, og ønsker å støtte kvinner som kjemper for likeverd og frihet. Afghanere har støttet meg veldig i arbeidet mitt, og det betyr mye for meg, sier hun.

Den afghanske kulturen er preget av overtro og svart magi, noe som står i sterk kontrast til forfatterens egen bakgrunn som lege.

- Jeg vet jo at dette ikke er vitenskapelig, men ut fra tankegangen «det skader uansett ikke» syns jeg det er helt greit. Jeg har selv mange ganger vært med på å kaste frø fra bestemte urter over en flamme som beskyttelse mot onde makter. Så er det en liten del av befolkningen som driver med det vi kan kalle svart magi.  I romanen er det Gulnaz som behersker dette, og skildringene er basert på historier jeg har fått fortalt, sier Nadia Hashimi.

 

To karrierer

Det var Nadia Hashimis ektemann som fikk henne til å begynne å skrive.

- Jeg var fornøyd med å være lege på et travelt akuttmottak i Washington DC, men jeg var også en ivrig leser og opptatt av kvinnenes situasjon i Afghanistan. Mannen min visste at jeg hadde en lidenskap for ord, og han oppmuntret meg til å skrive. Skrivingen har det til felles med medisinen at den krever oppmerksomhet til menneskene rundt oss, og begge yrker handler om å praktisere et håndverk. Skrivingen har dessuten gjort at jeg faktiske føler at jeg deltar mer aktivt i livet. Jeg ser på et tre som har falt over ende, et barn på sykehuset der jeg jobber eller et gammelt ektepar som går hånd i hånd, og så «oversetter» jeg dette til ord. Jeg er alltid på utkikk etter en god historie, og det viktigste av alt for en forfatte er å finne en historie som bare bli fortalt.